Historien om Rwenzorifjellene
Det er imidlertid Sir Henry Morton Stanleys påstand om å ha funnet Månefjellene som best har bestått tidens test og dermed har oppnådd generell aksept. Stanley påberopte seg allerede i 1876 å ha sett Månefjellene, men han så dem ikke klart, og det er usannsynlig at han fullt og helt forsto hva det var han så. Han ble nemlig fortalt at dette var det mektige "Gambaragara-fjellet". I løpet av 1870- og tidlig i 1880-årene kom også andre oppdagelsesreisende - Baker, Emin og Gessi - så nær fjellene at de kunne ha sett dem - hadde det bare ikke vært for skyene og tåken som blokkerte utsynet. Stanley synes å ha hatt en besettelse om å finne Månefjellene. Han hadde nemlig navnet klart - Ruwenzori (som han stavet det). Dette var et Bantu-ord - eller snarere en samling av Bantu-lyder, som betød "regnåsene". Stanley forsøkte med stor iver å finne et passende fjell som han kunne sette navnet på. Det faktum at ingen av de innfødte kalte fjellene Ruwenzori ser nemlig ikke ut til å ha hatt noen betydning for den entusiastiske Stanley. Straks han fant fjellene sikret han navnets popularitet gjennom sine bøker og leksjoner. Et annet moment er den kjennsgjerning at Stanley hadde et sterkt ønske om å finne fjellene selv. I 1887 sendte Stanley sin medisinansvarlig Thomas Heazle Parke sammen med A.J. Mounteney Jephson, fra leiren og ned til Lake Albert for å få sjøsatt båten. Senere skrev Parke: "On the march we distinctly saw snow on the top of a huge mountain situated to the south-west of our position. As this was a curious and unexpected sight we halted the caravan to have a good view." Parke rapporterte til Stanley om synet 2 dager senere, men Stanley avviste dette og mente at Parke måtte ha sett noen lavere fjell i en annen retning - det kunne garantert ikke være snakk om de mektige Ruwenzorifjellene. 24. mai 1888, knapt en måned senere, så Stanley fjellene og snøen med egne øyne. Han skrev: "My eyes were directed by a boy to a mountain, said to be covered with salt, and I saw a peculiar shaped cloud of a most beautiful silver colour, which assumed the proportions and appearance of a vast mountain covered with snow. Following its form downward, I became struck with the deep blue-black colour of its base, and wondered if it portended another tornado; then, as the sight descended to the gap between the eastern and western plateaus, I became for the first time conscious that what I gazed upon was not the image or semblance of a vast mountain, but the solid substance of a real one, with its summit covered with snow… It now dawned upon me that this must be the Ruwenzori…"
I årene etter 1889 forsøkte mange andre eventyrere å bestige fjellene, men de høyeste toppene ble ikke nådd før den store ekspedisjonen i 1906 som ble ledet av Prince Luigi Amadeo di Savoia, Hertug av Abruzzi. Denne godt planlagte ekspedisjonen besto av seks forskere, fire alpinguider, fotografen Vittorio Sella og over 300 bærere. De høyeste toppene ble besteget og fikk navn - og ekspedisjonen returnerte til "sivilisasjonen" med mye vitenskapelig materiale, et utmerket kart og bilder av fjellene. |
John Hanning Speke reiste i 1861 på ekspedisjon til vest-siden av Victoriasjøen, og skriver i Source of the Nile at han i det fjerne så "some bold sky-scraping cones…The Mfumbiro cones in Ruanda, which I believe to reach 10,000 feet, are to be the highest of the Mountains of the Moon". Men dette var Virunga-fjellene, en gruppe vulkaner ca 150 km sør for Rwenzori.
I 1889 returnerte Stanley til Rwenzori for om mulig bestige fjellene, men mennene i selskapet var for slitne og eller febersyke til å vise entusiasme for Stanleys ideer. Stanley selv var også utslitt. Men en mann, løytnant W.G. Stairs "took a sly look at the peaks and said, I'll go, like a shot". Stairs klatret til over 3000 meter i retning av Mt. Emin, men han kom aldri lenger enn til den plantebevokste sonen.